Et land uten fred – er et land uten håp.
YEREVAN, ARMENIA. “Arbeid, det er arbeid vi trenger”. Ordene kommer fra mannen med det typiske armenske navnet Armen, hans meninger er kanskje like typiske i dette lille fjellandet.
For Armen selv er det ikke noen nød sier han, han har jobbet i den samme lille skomakerforretning i over 30 år. Han synes derimot at det er på tide at myndighetene begynner å tenke på innbyggerne sine.
- Armenere trenger jobber sier han; hvis man skal hindrer den store arbeids-utvandringen som finner sted til blant annet Russland. Og Armen har rett, opptil 19 % av landets befolkning bor utenlands, og landet har en av verdens høyeste netto utvandringsrater, og det er store mørketall.
2. april går Armenia til valg, men Armen vet ikke hva som er løsningen på problemet, eller hvilken parti som kan tenke seg å ha denne. Dette er gjerne tendensen i landet, hvor det politiske landskapet for mange kan fremstå som et svært fragmenterte og kaotiske system. Ikke minst; folk har mistet troen.
Men det har ikke alltid vært slik. I 1990 ble Armenia den første Sovjetrepublikken som valgte en annen regjering enn den kommunistiske, men denne positive utviklingen skulle ikke vare lenge. Landet har siden vært preget av en ødeleggende krig mot nabolandet Aserbajdsjan, økonomisk stagnasjon og ikke minst politiske katastrofer av dimensjoner, som da landets statsminister, stortingspresident og 6 andre regjerings- og parlamentsmedlemmer ble skutt og drept inne i landets parlament. Angrepet er kategorisert som et terrorangrep, men en etterforskning har ikke ledet fram, og motivene forblir ennå ukjente over 15 år senere.
Krigen som aldri tok slutt.
Det er likevel krigen som har vært mest ødeleggende for Armenia. Stridighetene mellom de to nabolandene Armenia og Aserbajdsjan blusset allerede opp mens begge var en del av Sovjetunionen. Striden handler om Nagorno Karabakh, en region i Aserbajdsjan med et overveldende armensk flertall. Armenerne ønsket en sammenslåing av Karabakh og Armenia, men nasjonalistiske bevegelser i Aserbajdsjan motsatte seg dette sterkt.
Etter at Sovjetunionen gikk oppløsning i desember 1991, erklærte Nagorno Karabakh seg uavhengig fra Aserbajdsjan; det brøt ut fullskala krig mellom partene. Krigen var hard, med store sivile tap og hundretusener av sivile flyktninger på begge sider. Områder ble etnisk rensket.
I 1994 inngikk partene en våpenhvile, men de har siden ikke kommet fram til en fredsavtale. Hvert år blusser stridighetene opp, og i april 2016 kom det til de blodigste trefningene siden våpenhvilen med over 60 drepte. Armenia vant krigen militært, men krigen og den påfølgende blokaden fra Aserbajdsjan og Tyrkia har rammet landets økonomi hardt, og da ikke for å glemme hvilken utgifter en konstant krigsberedskap fører med seg.
Og krigen, eller mer korrekt sagt; freden, er også hva opposisjonspartiet ANC prøver å få valget til å handle om. Jeg møter Vladimir Karapetian, leder for partiets Utenrikskomitè, under hans valgkampanje i en av Jerevans bydeler. Bydelen er en såkalt “sovende bydel”, og yrer ikke akkurat av liv. Foruten eldre menn som spiller sjakk under vårsolen, er det ikke mange mennesker å se. Vladimir prøve å kommunisere med velgerne som er innendørs igjennom en megafon, et nokså surealistisk bilde der vi går i Jerevans tomme bakgater. Om Vladimir snakker til et døvt øre, er han likevel klar på hvilken betydning fred har for Armenia.
- Vi er nødt til å innlede fredssamtaler med Aserbajdsjan, og normalisere forholdet til Tyrkia, sier Vladimir. Skal den armenske økonomien vokse, må vi ha åpne grenser. For øyeblikket er grensene til Tyrkia og Aserbajdsjan stengte, og etter den russisk-georgiske krigen er det også problematisk å eksportere denne veien. Uten jobber vil det ikke være flere armenere igjen i Armenia snart, bedyrer han.
Vladimir er forbitret på den sittende regjeringen, som han mener verken er lovlig valgt eller til nytte for andre enn seg selv. På spørsmål til hvordan de skal løse det nåværende problemet med korrupsjon, svarer han at denne forandringen vil skje automatisk ved en eventuell regjeringsmakt til dem. – Se på Georgia, sier Vladimir. Der klarte Saakasjvili å forandre systemet over natten. Georgierne har gjort det bra de.
Autoritærisme og maktbruk. Den sittende presidenten som Vladimir referer til, Serzh Sargsyan, er i en rekke av to presidenter fra det republikanske partiet som har ledet landet i til sammen 18 år. Hans forgjenger, Robert Kocharyan, gikk frivillig av etter å ha sittet sine maksimale to perioder. Kocharyans prioder er riktignok ansett som heller omstridt, og har vært preget av beskyldninger om omfattende valgsvindel, samt mer konspiratoriske beskyldninger fra opposisjonen, om en tilknytting til det ovenfornevnte parlaments-attentatet.
Hva som derimot ikke er konspiratoriske beskyldninger, er den sittende regjeringens bruk av overdreven og vilkårlig makt ovenfor demonstranter, en bruk som i 2008 førte til at 8 sivile døde. Demonstrasjonene kom i tilkyttning til presidentvalget hvor den nåværende presidenten, Serzh Sargsyan, ble valgt for første gang. Valget var omstridt, og både armenske og internasjonale observatører påpekte større og mindre irregulariteter.
Armenias første president og lederen for ANC, Levon Ter-Petrosyan, en selv omstridt person i armensk politikk, var etter flere års avbrekk nå tilbake og kom på en andreplass med litt over 20 % av stemmene. Ter-Petrosyan, en nasjonalhelt fra både Karabakh - og Uavhengighetsbevegelsen, ble som president også beskyldt for valgsvindel, og endte senere opp med å bruke pansertropper mot sitt eget folk i de påfølgende demonstrasjonene. Nå ba han tilhengerne sine ta til gaten for å kreve nyvalg.
Armenernes tre traumer. Lene Wetterland, fra den Norske Helsingforskomitè, var selv tilstede under demonstrasjonene i 2008.
På hennes kontor i Oslo viser hun meg kaotiske videoer fra hvordan en ellers så fredelig demonstrasjon utviklet seg til å bli en panisk flukt når politiet bestemte seg for å bryte opp folkemassene. Lene måtte som resten av folkemengden løpe fra politiet, og på vegen traff hun flere blødende sivile; ofre etter politiets trekøller. Etter en uke med demonstrasjoner hadde myndighetene fått nok, de skulle nå brytes opp. Når dagen var omme, var 8 sivile og to politimenn drept, ett dusin biler påtent og flere butikker plyndret – presidenten hadde erklært unntakstilstand med pressesensur og forbud mot å samles.
- Det armenske folket har tre traumer, sier Lene. Det armenske folkemordet i 1915, konflikten i Nagorno Karabakh, og sist men ikke minst er den nåværende regjeringen, og da spesielt det tragiske utfallet man fikk 1. mars en del av denne traumetriaden.
Politiets spredning av demonstranter i 2008 bar preg av dårlig koordinering og unødvendig voldsbruk, men man ser nå at politiet er blitt mer profesjonelle på å håndtere demonstranter, forteller Wetteland. Politiet lar folk til en viss grad demonstrere, men de slår fortsatt ned på demonstrasjoner de synes går for langt. Det brukes ennå unødvendig voldsbruk, en voldsbruk som like gjerne rammer uskyldig forbipasserende, men ikke i like stor grad som tidligere. Det er heller ikke uvanlig at politiet bruker sivilpoliti som ikke tilkjennegir seg under slike demonstrasjoner, enten som provokatører, eller som rene voldsbrigader. Slik fremstår politiet som mer profesjonelle selv.
Fra presidentstyre til parlamentarisme. Armenia står ovenfor nyvalg 2. april, et valg som markerer overgangen fra semi-presidentstyre til parlamentarisme. Av motstanderne er konstitusjonsendringen omtalt som et spill for galleriet, hvor EU og andre internasjonale organisasjoner er tilskuerne. Det er også omtalt som en fin mulighet for den sittende presidenten, som nå er inne i sin andre og siste periode, til å konsolidere sin makt som kommende statsminister etter valget. Ikke ulikt hva Erdogan prøver på i nabolandet Tyrkia.
Armen Ashotyan leder valgkampen til det republikanske partiet
- Det er bare tull, sier en smilende Armen Ashotyan, Visepresidenten for det republikanske partiet. Den røslige mannen tenner røyk nummer tre siden jeg er kommet, og vi er ikke engang halvveis i intervjuet som er satt til en halvtime. Den tidligere Idretts – og Utdanningsministeren beklager seg, han er stresset og skal snart i et møte med Presidenten for å diskutere valgkampen han leder.
- Den nye konstitusjonen er en god grunnmur for å bygge et samfunn etter europeisk mønster. Det vil nå bli et mer balansert politisk system, sier han.
Men endringer skjer ikke fort her, bedyrer han. Vårt mål er et moderne europeisk system, men basert på tradisjonelle kristne verdier. Ashotyan innrømmer at Armenia sliter med vanlige problemer som korrupsjon, arbeidsløshet og en stor utvandring, og sier at landet trenger å bli bedre på rettssikkerhet og sosial rettferdighet med arbeid til alle. Men Armen poengterer likevel at den største utfordringen er sikkerhet. Armeneres eksistens i Armenia må sikres.
Spiller på frykt. Regjeringen er ikke imot fredsavtaler med Aserbajdsjan, forklarer Armen, men Nagorno Karabakh er viktige for oss. Vi trenger internasjonale garantier for at NK skal forbli uavhengig, først da kan vi starte forhandlinger. Det er en konflikt som dreier seg om rettigheter, sier Armen, ikke om tro eller land.
Konflikten med Tyrkia, og de påfølgende stengte grensene forblir også et klart økonomisk hinder for Armenia.
- Problemet er Tyrkisk aggresjon sier han. Regionen trenger en mer forutsigbar Erdogan for å stabilisere regionen. Han ser mørkt på utviklingen i nabolandet, som han ikke kaller demokratisk.
Valeri Osipyan - Deputy Head of the Yerevan City Department of the Police
Nettopp konflikten med Tyrkia og Aserbajdsjan blir ifølge Lene Wetteland aktivt brukt til å dreie fokus over fra problemer innenriks. Istedenfor å diskutere sosiale problemer dreier debatten seg om den store faren fra nabolandene. Regjeringen spiller på frykt, med en “dem eller oss” retorikk. Det faktum at over 60 % av armenske kvinner opplever vold i sitt hjem, er derimot ikke en tematikk skikkelige armenere skal begi seg utpå.
Kjøpte stemmer, døde stemmer, falske stemmer. Tilbake i hovedkvarteret til det republikanske partiet stopper plutselig Armen opp igjen.
- Røyker du, spør han, før han igjen unnskylder seg, for å så ringe sekretæren for å få henne til å bringe inn en ny pakke med sigaretter.
- Den nye valgloven er en stor suksess, sier Armen med ekstra trykk på GREAT success. Den er en perfekt basis for valgprosessen. Det er teoretisk umulig å jukse.
Men å jukse er nettopp hva man kan, ifølge Lousineh Hakobyan, Leder av Europe in Law Association, en av flere frivillige organisasjoner som driver med valgobservasjon i Armenia. Jeg møter Lousineh en travel fredag morgen, det er to uker før valget og organisasjonen er i full gang med opplæringen av valgobservatørene.
Lousineh Hakobyan fra ELA
- Det er flere måter å jukse på under valget, forklarer Lousineh. Vi har et nytt system under årets valg, hvor man registrer velgerne og deres fingeravtrykk elektronisk på valgdagen. Det var en test av systemet i februar, en test som avslørte at mennesker likevel kan stemme flere plasser under forskjellig navn. Det er ingen kryssjekk i systemet. En kryssjekk av systemet ville forhindret den kanskje vanligste måten å jukse på, nemlig bruken av både avdødes og utflyttede sin stemmerett. Armenske registre er dårlig oppdaterte, og dette viser seg når det ifølge Lousineh er 2 700 000 velgere av en befolkning på 3 millioner. Helt urealistiske tall.
Det er derimot kommet en rekke tiltak for å forhindre falsifikasjoner, såvel offentlige som private. For første gang blir listen over de som har stemt publisert, og man kan dermed kontrollere om folk som er død, eller som man vet ikke befant seg i Armenia under valget likevel har stemt. NGOr opererer også men et frivillig register over de som ikke har stemt, for å kunne kontrollere om disse personenes stemmer likevel er brukt.
Lousineh forklarer at det under årets valg skal være to observatører hver i 75 % av landets valglokaler. Man ønsket en større andel, men det har ikke vært mulig grunnet mangel på finansiering. Pengene kommer i all hovedsak fra utenlandske NGO og EU. Men man skal fokusere på områder hvor det er flest stemmer, og dermed dekke en større andel av befolkningen. Det skal også være kameraovervåkning på 75 % av valglokalene.
Utstrakt kjøp av stemmer er likevel så utbredt at det ikke vil være et rettferdige valg uansett. Prisen for en stemme ligger på rundt 450 kroner, en ikke ubetydelig sum når 30 % av befolkningen (2013) er under fattigdomgrensen. Representanter fra det republikanske partiet kaller det hele derimot donasjoner. Det utøves også press på statlige ansatte om å stemme rett. En problematikk man skulle tro var ubetydelig i anonyme valg, men det finnes de som tror på ryktene om at det finnes et kamera i pennen, som dermed forteller hva du har stemt.
Lousineh tror ikke at deres jobb gjør valget mer rettferdig, men at det vil gjøre det lettere å finne juks og feil. Problemet er at valgkommisjonen uansett ikke ser på klagene deres. Hun forklarer at dette skyldes manglende vilje blant politikerne til å gi fra seg makten de har opparbeidet seg. Armenia trenger bedre og sterkere partier. Nå går det ingen vei, og derfor mister folket også viljen, viljen til å overhode bli i landet.
Revolusjon. I juli i fjor okkuperte en væpnet gruppe nasjonalister og krigsveteraner en av Jerevans politistasjoner. Gruppen krevde en tøffere linje ovenfor Aserbajdsjan og løslatelse av politiske fanger. Aksjonen viser bare kompleksiteten i landet, og den harde veien mot fred. Selv om gruppens støtte er marginal blant vanlige folk, kom det til store støttedemonstrasjoner. En av de som støttet okkupantene var Artur Sargsyan. Sargsyan støttet terroristene med mat, og ble annholdt sammen med dem. Han ble derimot opprinnelig ikke fenglset grunnet hans dårlige helse. I februar i år ble han likevel arrestert og 16. Mars døde han av dårlig hjertet, etter å ha sultestreiket siden arrestasjonen. Hans død utløste store minnedemonstrasjoner i hovedstaden.
Under demonstrasjonen møter jeg en venninnegjeng. Victoria Bagoyan, en engelsklærer, sier hun kun er her for å vise respekt ovenfor Artur Sargsyan. Hun tror nemlig ikke demonstrasjonene vil føre til noen forandringer. Hun sier at regjeringen ikke tenker på landet, men bare på seg selv. Hun vil derimot ikke dra som mange av hennes venner, hun vil gjerne bo i landet. Som hun sier, det er tross alt hjemmet hennes.
Venninnene Lilit og Narine er ikke helt enige med Victoria, og tror på forandringer. De mener landet må bli forent først, og at det kan bare skje hvis innbyggerne virkelig prøver.
Revolusjon, sier en av dem, og de nikker alle sammen.
activists and widow commemorating Artur Sargsyan
