Lukten av mynte. Er det noe som er påfallende med Marokko, så er det den stadige lukten av mynte. Du kjenner den overalt. På gaten, i hjemmet, i naturen og på markedet. Men det er selvsagt ikke bare lukten av mynte du kjenner i Marokko, Marokko er og blir ett orkester av forskjellige dufter. En rask gåtur på gaten eller på markedet bringer deg igjennom et sammensurium av forskjellige lukter, fra den herlige duften av nyskåren kaktusfrukt til den stramme lukten av slaktet får.
thypical Marrocan marked
Marrakech fungerer for mange både som et flott utgangspunkt til andre reiser i Marokko, samt som en fin introduksjon til selve landet. Marrakech har i flere århundrer vært kjent for sine basarer og markeder, som ofte blir beskrevet som Nord-Afrikas største. Her har det til alle tider kommet mennesker fra nær og fjern for å handle. Markedet er selvsagt betydelig forandret nå enn fra hvordan det var før, med en mer eller mindre blanding av lokale og kinesiskproduserte varer. Markedet er absolutt nødvendig å besøke, og kan sees på som en interessant opplevelse i seg selv, men det kan også oppleves som litt av en prøvelse. Hola amigo, bonjour monsieur, Ali Baba (red. grunnet forfatterens skjeggvekst), er noen av de mange tilropene man bare må gjøre seg vant med. Selgerne i Marrakech spesielt og Marokko generelt kan gjerne oppleves som svært ubehagelig og aggressiv, og gir seg som ofte hverken ved en høflig avvisning, eller en total ignorering. Forbered deg på å bli kaldt et dårlig menneske mer enn en gang.
Write here...
My Swiss friends.
Fjell er kanskje hva nordmenn forbinder minst med Marokko, men denne delen av naturen er likevel noe av det beste Marokko har å by på. Atlas fjellene som ruger så høyt over den sørlige delen av Marokko, med sine golde og til tider snøhvite topper kan virke forlokkende på enhver. Det var hit jeg bestemte meg for å dra aller først på min reise. Denne delen av Marokko er berbernes hovedsete, og har sin egen karakteristiske kultur og språk, selv om det hele kan oppleves som en sirlig blanding. Fra Marrakech er ikke distansen lengre, enn at man kommer seg til en av fjell-landsbyene på noen timer med de lokale bussrutene. Så snart du er fremme, vil tilbudene til en nykommen turist stå i kø som så mange andre steder i landet. Her vil man få tilbud om både kart og guide, men er man litt fjellvant og godt forberedt, er ingen av delene nødvendig i det hele og store. Mitt mål for turen er å nå Jebel Toubkal, nord Afrikas høyeste fjell.
..and their local guide
The way to the top, seen from the peak its-self. a popular mountain, and allot of
people hiking it.
Etter å ha tilbakelagt over halve turen, ankommer jeg den franske alpin-klubbs fjellhytte, en alle tiders anretning høyt oppe på 3200 meter. Her kan man både nyte en bedre middag og en god natts søvn, begge høyt verdsatt, før man tar turen videre til topps neste dag. Ved middag har jeg blitt kjent med en hyggelig gruppe av sveitsiske pensjonister, som etterhvert inviterer meg til å slå følge med dem når de ved soloppgang skal begynne på siste del av turen. Turen er ikke krevende i seg selv, men selv om det nede i Marrakech er godt over tretti grader, har man i løpet av natten hatt frost her oppe. Men ser man bort fra de til tider rimbelagte steinene, så er ikke turen i seg selv noe vanskelig – den egner seg godt for alle. Det eneste man må være obs på, er høyden. For er det noe fjellvante Ola Nordmann ikke bestandig er like vant til, så er det høyden og oksygenmangelen man opplever selv på så medium høye fjell som dette. Personlig var jeg veldig glad for at jeg valgte å tilbringe en natt på fjellhytten, det ga meg absolutt nok energi til at siste rest av turen ble betraktelig mer behagelig.
Man behøver ikke klatre høye fjell som Jebel Toubkal for å komme seg ut i naturen i Marokko. Marrakech har en rekke interessante naturfenomener beliggende i korte distanser fra byen. Noen av de mer populære, både for lokalbefolkningen og for turister, er en rekke fossefall slik som dem i Ourika-dalen bare noen små timer opp i fjellene. En eventuell tur til både ørkenen og havet er å anbefale å bruke mer tid på enn bare en dag, men flere av kystbyene kan man også dra til som en dagstur.
Havnen yrer av liv. Jeg har byttet ut de alpine fjellene med det blå Atlanterhavet, og står nå å beundrer de fargerike fiskebåtene som nettopp har ankommet havnen i Essaouira fulle av fisk. Langs vannkanten finner man en blanding av lokalbefolkningen og turister, stram fiskelukt og måkeskrik. Her kan man kjøpe seg en pose med sardiner, enten for å ta med seg hjem, eller for å få grillet hos en av de lokale restaurantene. Byen som er kjent som en av de bedre kitesurfe-plassene i Marokko, kan by på både fine strender, og en særdeles interessant Medina med portugisisk opprinnelse. Her møter bymurene havet i en salig blanding av festningsverk, hvite bolighus, og områdets distinkte blå fiskebåter. Byen er bare noen timer fra Marrakech, og man kan gjerne ta seg en dagstur hit, selv om det anbefales på det sterkeste å bruke mer tid her.
Rabat - the modern part of Marocco
Som hovedsteder så ofte kan ha tendens til å være, om man kanskje særlig ser bort fra de mer markante europeiske hovedstedene, så er Rabat intet unntak fra å være en mindre turistvennlig og uinteressant by. Det har den iallfall rykte på seg for å være. Ved ankomst til Rabat var derfor forventningene få og lave. Men byen viste seg å kunne overraske. På tross av til tider store vanskeligheter med å finne en plass å overnatte, i en by hvor det virket som at alle hoteller med en mer eller mindre fornuftig pris var tatt, så ble det et behagelig opphold. Rabat er betraktelig mer behagelig å bevege seg i enn andre Marokkanske byer, med en helt annen tilnærming fra de lokale gateselgerne, med nær sagt ingen aggressiv holdning. Her kan man gå gatelangs, snakke med lokalbefolkningen samtidig som man senker skuldrene litt mer. Er det ikke det man skal gjøre på ferie tross alt? Rabat har også en rekke severdigheter til den som måtte ønske det, både surfestrender for den sporty, eller forskjellige museum for de dette nå måtte falle i smak hos.
surf just outside the city wall of Rabat.
Flere av Marokkos gamle byer har alle tidligere vært landets hovedstad, Fes er en av disse byene. Med over 1200 års historie er byen spekket med historie, og er regnet som en av de store sentrene i perioden man ofte kaller høyalderen for den islamske sivilisasjon. Byen har en av de best bevarte Medinaer i den arabiske verden, og har med sine små gater en av verdens største bilfrie byområde. Byen Fes har både kongelige palasser og store bymurer, ofte sammenlignet med Jerusalems egne i fordumsprakt, men er nok likevel best kjent for sine garverier, hvor de både farger og behandler skinn. Fes er kjent for sine utmerkede skinnprodukter, og er man interessert i slikt bør man absolutt ta turen innom byens markeder. Garveriene selv er også en turistbegivenhet, og for å se disse behøver man ikke gå lenge i gatene før man blir tilbudt en omvisning, med en selvsagt forventning om betaling.
one of the many carless streets in moroccon medinas.
The central train-station in Tangier, just before the arrival
of the King and President Hollande.
Marokko er med sine mange markeder, farger og sjel en riktig fin plass for en ivrig fotograf, men byr samtidig også på en viss utfordring. Marokkanere er sjeldent glade for å bli fotografert, ofte stammer nok dette fra deres religion, andre ganger ikke. Politimenn og offentlige bygg som hører kongen til, og selvsagt spesielt kongen må man være ytterst forsiktig med å fotografere. Kongen fikk jeg et glimt av når Frankrikes President Hollande var på statsbesøk, men bilder ble det heller dårlig med, jeg var allerede klar over konsekvensene av et forsøk. Noen dager i forveien hadde jeg forsøkt å fotografere en gruppe politimenn mens dem nøt morgenteen sin, et forsøk som endte med at bussen jeg satt på ble stoppet, og forfatteren selv ble slept avgårde som en liten gutt mellom armene på to politimenn. Bildene hadde jeg heldigvis klart å slette før politimennene fikk tak i kameraet, men både jeg og kameraet forsvant likevel begge inn i et mørkt lite rom. Litt skummelt, men jeg rakk bussen likevel.
Den blå by, Chefchaouen, er en by du må besøke om du er på reise i Marokko. Hvorfor du skal besøke byen, vil variere fra hvem du spør. Den vakre naturen og de blåskurte bygningene er nok mine argumenter, en flott plass for noen dagers hvile, men spør du en betydelig andel av den jevne backpacker, vil nok dens rykte for å være Marokkos hasj-hovedstad være høyt tellende. Her kommer ikke de lokale innbyggerne bare bort til deg for å tilby seg som vegviser, eller selge deg sine tepper i basaren, men de kommer også bort til deg med tilbud om å vise sin lokale cannabis-plantasje. Generelt får man tilbud om å kjøpe hasj ganske ofte i Marokko, men tilbudene kommer i større grad i den blå by. Tilbudet er som kapitalister gjerne ville ha påpekte, i samsvar med etterspørselen, og det er absolutt et større antall «narkotikaturister» i landet.
Marokko er med sin storslåtte natur, fargerike markeder og solfylte strender et yndet reisemål for de fleste, hvis man attpåtil nevner den enkle, men gode tradisjonsrike maten så skulle vel alt være i boks. Men på tross av dette, ville jeg lenge ikke anbefale Marokko som et fremtidig reisemål, hvis man da ikke ser bort fra de vakre fjellene. Som tidvis reisende alene, synes jeg at det var vanskelig å få kontakt med de lokale, noe som for meg er poenget med en slik reise. Det var samtidig lett for at det kunne bli vel slitsomt med alle menneskene som skulle selge deg alt mulig til enhver tid; krukker, frukt, klær, hasj eller biler, du fikk bare aldri fred. Men på tross av dette, er å blir Marokko en kulturell opplevelse som du absolutt bør få med deg, så lenge du stålsetter deg for litt intense handleturer. Er du en av de som blir stresset av å gå på det lokale kjøpesenteret i førjulstidene – ja, da bør du kanskje bli hjemme og stå over denne.
på tide å dra hjem
